Påsketanker

Har hatt litt depressive tanker i dag. Lurer så på hva fremtiden vil bringe, hvordan og om jeg får barn er selvsagt den største tanken som står i hodet mitt. Jeg lurer på om vi får lov til å adoptere, om vi får barn på den naturlige måten, om vi får barn ved hjelp av assistert - eller om vi ikke får barn i det hele tatt. Av og til skulle jeg ønske at jeg visste hva som skjer i fremtiden, for da kunne jeg kanskje brukt mindre tid til å tenke på det og mer tid på å komme fram til "målet"...

Men er jo på vei da - vet ikke hvor, men et eller annet sted er jeg på vei. Nå er det ikke lenge igjen til jeg skal ringe til fertilitetsklinikken og høre hva jeg skal gjøre. Har kommet under det målet som gjør at jeg kan ringe og bestille time, så er det "bare" tre kilo igjen til vi kan starte behandling. Veldig spennende, skummelt og psykisk tungt.

Det er det psykiske som er det vanskeligste av og til. Men jeg holder på å skrive bok (ja, du leste rett, jeg skriver bok) om mine tanker om infertilitet. Jeg har fått priser på hvor mye det vil koste å gi den ut, og slik det ligger an nå så er dette en mulighet. Jeg er så frustrert over at det ikke finnes noen bøker der man kan lese om andre som har opplevd det samme som meg, å få vite at man ikke kan få barn. Det eneste som finnes der ute er danske bøker om det samme tema, og i Danmark har de jo andre lover enn her - så den er ikke så aktuell. Noen andre bøker som finnes er bøker fra før 80-tallet, og de er ikkje så aktuelle lenger for mye har endret seg. Det siste som finnes er bøker fra fagfolk - mennesker som har hatt pasienter som er barnløse. Det er ikke det jeg savner å lese om, jeg savner å lese om personlige tanker når man er barnløs. Hva man tenker, hva man føler og hva man går igjennom. Det hadde vært så godt å ha noen å "prate" med gjennom en bok - kjenne at det er normale følelser man går igjennom og at det er mange andre som opplever det på samme måte.

Dette er grunnen til at jeg holder på å skrive bok. Jeg skulle gjerne blitt ferdig med den og gikk den ut, men når jeg ikke vet hva som er fremtiden enda så blir jeg heller ikke ferdig. Jeg vet ikke om slutten blir: "Yey, jeg har fått barn". Eller: "Jeg har nå slått meg til ro med at det er ikke meningen at jeg skal ha barn". Derfor kommer jeg heller ikke til slutten av boka. Boka følger meg fra vi startet å prøve, fram til nå. Handler om vektnedgangen min, hvor vanskelig det er osv. Tanker, følelser osv. Den inneholder også en del dikt, fortellinger og brev jeg har skrevet i de ulike situasjonene jeg har vært i.

(Grunnen til at det blir litt dårlig skrevet er fordi jeg ser på kamp samtidig som jeg skriver nå, så det er ikke så gode setninger her. Men samma det;) )

Så når jeg engang blir ferdig med boka så håper jeg at noen kan få utbytte av det jeg har skrevet. Jeg håper at mine nærmeste vil lese den, slik at de kan få se hva jeg og min mann har gått igjennom, og jeg håper at mennesker som går igjennom det samme som meg og som trenger en slags "støttespiller" kan henvende seg til den og kanskje tenke: "Ja, slik føler jeg det også".

Hmm.. mange rare tanker som kom i dag her. Men det er så godt å dele tanker på bloggen. Nå har jeg gått fra depressive tanker til, "Hmm.. lurer på om jeg skal skrive litt videre på boka mi". Og det er jo positivt. Flink jente, gå i gang og skriv videre. Ha en flott torsdagskveld!

P.S: Boka mi heter forresten det samme som bloggen min: "Ikke noe mindre kvinne" Dette er fordi jeg vil vise verden, og meg selv, at jeg er ikke noe mindre kvinne selv om jeg ikke har barn. Jeg er bare en kvinne som venter på å gi kjærligheten sin til et barn som trenger det. Et barn som kommer til å bli elsket betingelsesløst av sin mamma.